Fra disse bevilgningene til Pinoccio laget jeg en duo av malerier malt i akryl som involverte titler i en tusj, med bokstavreglene vi brukte da vi var små. De to maleriene var inspirert av et verk av den colombianske maleren Juan Mejía, som var min lærer ved Cali School of Arts. Dette arbeidet i utstillingen hans med tittelen "Sentimental utdanning."

De to verkene handlet om temaet Pinoccio (husk at Pinoccio var en trefigur som ønsket å ha et sant hjerte, og at når han fortalte løgner, ble nesen hans lengre, og cricket var samvittigheten hans) kopierte jeg dem fra bildene som i historieboken som jeg også kjente som barn, men maleriene hadde det særegne til to titler. De to maleriene indikerte en dikotomi, en bipolaritet, nemlig ideen om "Aisthetiké" (estetikk på gresk) og ideen om "Poiesis". To radikalt motsatte posisjoner for kritisk tanke. Som det er kjent at i de filosofiske fakultetene har det alltid vært denne dikotomien mellom ontologi og dialektikk (dette begrepet refererer til moderne dialektikk) (for eksempel også mellom materialisme-idealisme). Men dette hentydet til et essay av en forfatter ved navn Donald Kuspit i et colombiansk magasin "Valdéz", dette essayet er en oversettelse av Bernardo Ortíz. "Den rettferdige kunstneren" var navnet på det filosofiske essayet, og det hentydet til to måter å "være" på kunstneren, "den personlige kunstneren" og "den eksemplariske lidende kunstneren" mer enn å være, men som det estetiske premisset til Theorodo Adorno sier, "for og imot, begge er to aspekter av samme bevegelse." For meg var dette tilfellet med artistene Juan Mejía og Wilson Díaz, når de jobbet sammen kunne man se de to endene av samme tau. En mer schizofren og den andre led faktisk av "bipolar lidelse", men jeg tenkte tross alt på dem både som kroppslige og med ideen om en bevissthet utenfor dem, noe som virket veldig interessant for meg. Dette diptykmaleriet som jeg presenterer her, pekte på karakteren til Pinoccio i to episoder, og tok hensyn til bevisstheten utenfor seg selv (til cricketen som snakker til ham og råder ham), og eplet (som kan representere sanseoppfatningene av smak, av smak, berøring, syn, lukt, etc) er bak ham. Det var for meg det aspektet av "poiesis" som fra gresk ofte blir oversatt som "fabrikasjoner"-konstruksjoner, som for meg virket som lite er tatt i betraktning i malerkunstens verden. Allerede i det andre maleriet ser vi Pinoccio med en helt motsatt holdning, for nå vargasser han eplet i hånden og cricket eller samvittighet er sint, fordi Pinoccio ikke har tatt hensyn til ham. I tillegg til ideen om narrativitet i kunsten, viser og parodierer disse maleriene dualismer og bipolariteter som vi allerede kjenner. For eksempel, mellom dialektikk og ontologi, eller den "estetiske" visjonen om kunst og en annen, den filosofiske visjonen om kunst, som normalt eksisterer og utfyller hverandre, men som ikke alltid henger sammen, fjerner hverandre fra hverandre. Når det gjelder maleri som sådan, er denne ideen representasjonen av dissosiasjon (presentasjoner) og assosiasjon i tradisjonen (underrepresentasjon av den ene til den andre etter tur i historien), ikke av "bildet", men av diagrammet.